Historien om Sune og Eplespiseren.

 

•  

 

 

Sune og Eplespiseren

Verkstedet til Sune minnet kunne minne om de tallrike bunkerne tyskerne bygget i fjell i Norge under krigen. Sunes bunker var bygget i betong og nedgrodd av busker og skrot. Der var ingen vinduer, bare en stor jerndør som førte inn til det lille verkstedet. Jeg hadde reist i timevis inn i Svearikets dyp for å ta hans produksjon av dampmaskiner i øyesyn. Sune var en blid stuttvokst svenske i sin beste alder. Entusiastisk viste han meg rundt i det lille, trange lokalet. Et bittelite kontor med forskjellige kontruksjonstegninger, et verksted med svarv og piilarbor og et lager for ferdige maskiner og byggesett. I buskene utenfor bunkersen stod en form for støping av plastbåter som - i følge Sune passet til dampmaskinene hans. Båttypen liknet en flatbunnet pram og ble kalt for Gun Mari etter hans kone. Jeg traff aldri hans kone, men jeg kunne levende se henne for meg når jeg kikket på Sunes båt. På en liten innsjø i nærheten hadde han nemlig en komplett Gun Mari med innmontert maskin og kjel. Etter en tur i sivet ble jeg overbevist om at både maskin og dampkjel fungerte bra. Men noen Gun Mari stod ikke på min ønskelite. Sune bygget også modellfly som han markedsførte under navnet De'e Sverige! Vakkert var det ikke. Ei heller hadde det dampmaskin. Det var bygget av isopor og kledd med papir. På den måten kunne det bare limes sammen etter havari! Påsto han. Men da han foreslo at jeg skulle bli forhandler for det i Norge, takket jeg høflig nei. Selv etter at han foreslo at jeg kunne kalle det for De 'e Norge, valgte jeg å stå over tilbudet. I stedet kjøpte jeg der og da en ensylindret åttehester og et et sett med dampkjeletegninger som jeg tok med hjem hjem til fedrelandet i bagasjerommet. Da haddeJeg altså endelig min egen dampmaskin. Nå manglet jeg bare dampkjel og båt. Det var omtrent da at en annen personlighet dukket opp i mitt liv. Nemlig Eplespiseren. Han hadde også kjøpt maskin hos Sune og han hadde båt, men manglet maskin. Derfor slo vi oss sammen og fikk bygget hver vår dampkjel. Eplespiseren var en svært hyggelig mann. Hvorfor han har fått sitt navn, har sammenheng med hans noe eiedommelig nistepakke. Han holdt hus i Vestby i Østfold og hadde sin lille Polar plastbåt liggende i Son. Ved siden av å spille fiolin, var han en kløpper i å traktere dampmaskin. Eplespiseren fikk altså sin dampbåt ferdig mange år før meg. En dag ringte han og inviterte på båttur. Men da dagen opprant var været alt annet enn vakkert. Stratusen lå tungt over de lave åsene rundt Son havn. Den høye, ulenkelige Eplespiseren med dokumentveske svingende i den ene handa viste vei ut på flytebryggene hvor vidunderet lå unnselig blant alle de andre fritidsbåtene. Det eneste som skilte Polaren fra alle de andre, var pipa som stakk opp gjennom kalesja. Vi knappet oss inn i den trange.båten. Motorkassa var erstattet med den store dampkjelen. Den var montert slik at han kunne sitte bak rattkonsollen, strekke seg frem til vedsekken og fyre på kjelen uten å reise seg fra setet. Fyrdøra stod på skrå slik at han kunne montere maskinen helt inntil kjelen. En viftereim koblet til svinghjulet dreven pumpe som var like stor som hele maskinen. Denne pumpet vann inn på kjelen. Propellen var den samme som hadde sittet på båten tidligere. Nå i ettertid vet vi at riggen var noe ute av proporsjoner. Maskinen kunne drive en  slepebåt, vannpumpa kunne brukes av brannvesenet og propellen pisket vannet som en teskje. Etter en sedvanlig hyggelig oppfyringsperiode, ga vi oss av sted. Det ble fort meget varmt under kalesja. Pipa gjorde det umulig å ta den av og regnet gjorde det heller ikke særlig fristende. Selv med fronvinduet åpent og den bakerste del av kalesja rullet opp var det nesten ikke til å holde ut. Dessuten var det nesten umulig å se ut. Dugg på innsiden og regndråper på utsiden av vinduene. Det sydet i kjelen, maskinen jobbet lett og den lille propellen pisket vannet. Polaren beveget seg sakte bortover den regngrå, flate fjorden. Omtrent hvert femte minutt tok Eplespiseren opp sin portefølje, satte den på fanget, åpnet begge låsene, brettet lokket til side, strakte hånden ned i veska og tok ut en pakke, brettet omstendelig opp matpapiret som skjulte et eple for så å løfte det til munnen og ta en bit. Deretter gjentok han prosedyren i motsatt rekkefølge. Gjennom Sune og Eplespiseren satt jeg nå endelig med min egen dampmaskin, dampkjel og alt armatur som skulle til. Men det skulle gå lang tid før det hele ble fyrt opp i en skute.

DIS Petrine

Løsningen for å fullføre min drøm lå i Arendal. Der traff jeg nemlig et par entusiaster som ble gale av vellyst da de ble presentert for prosjektet. De visste ikke helt nøyaktig hva en dampmaskin var for noe, men de forsto såpass at det var noe morsomt det var snakk om. Etter lang tids leting fant de til slutt et santhansbål av et båtskrog som de begynnte å restaurere på. Gjennom flere år med flid og slit, stod det en vakker dag et lite smykke klar til sjøsetting. Både vi som stod bak prosjektet og resten av byen, gjennom avis og lokalradio var med på den spennende første prøvekjøringen. Det gikk bra. På et vis. Men det var mye prøving og feiling før alt gikk som det skulle. Kanskje turen med Alfred den første sommeren var den første som gikk noenlunde normalt for seg? Alfred har alltid befunnet seg i våre kulisser og fulgt våre viderverdigheter med undrende interesse. Den første sommeren lå jeg en ettermiddag og tuklet med ett eller annet nede i båten. Petrine lå fortøyd i Kittelsbukt. Båten manglet på det tidspunkt både stoler og tak. Damptilværelsen var i den mest spennende fasen fylt med vidunderlige eksperimenter og spennende erfaringer. - E det den berømte dambåden deres? Jeg skottet opp og oppdaget Alfred som stå sjøbein på brygga iført solbriller og kritthvite sommerbukser med ditto skjorte. Jeg snudde rumpa mot ham for å løfte på noen tiljer. Han hoppet ut på fordekket, full av spørsmål, undring og kanskje til og med med litt beundring? Noe jeg ikke var helt vant med fra den kanten. - Kan e ikkje ble med en tur? Jeg husker ikke i detalj hva jeg tenkte, men jeg hadde hverken særlig lyst eller tid til noen tur akkurat da. For å komme unna forespørselen svarte jeg, at han måtte ha med seg en sekk med tørr ved som ikke er lenger enn tjue centimeter - og et par lange pils. - Greit. Da kommer e klokka seks. Jeg snudde meg vanntro og betraktet Alfred som forsvant like fort som han var kommet. Jeg var overbevist om at han ikke ville dukke opp igjen. I allfall ikke med ved. Men for alle tilfellets skyld dro jeg ned til båten klokka seks. Og stor var min undring da jeg oppdaget Alfred med kone og døtre ventende ved båten. Alfred  støttet en søppelsekk stappfull med en gammel tørr og oppkappet trapp. Skulle du sett på maken? Alle kledd i lyse sommerklær. - Jøss, tenkte jeg. - Jeg tar vel ta dem med en liten tur opp i elva, da. Det uventede følge ble behørig stablet ombord i båten og Alfred ble selvsagt tildelt oppgaven som smører og pumpemann. Jeg var nok dummere enn jeg hadde lov til den gangen. Alle turene vi hadde gjort frem til da hadde vært i den omkringliggende egnen hadde vært både dramatiske og begivenhetsrike. Abegi seg på en lengre passasjertur på det stadiet i Petrines utvikling var særdeles vågalt - for ikke å si vanvittig. Det vet vi som var med fra starten. Men, som vanlig, det lå ikke til oss pionerer å gi opp. Jeg visste at vi ville dampe inn i opplevelsenes verden. Med mye viderverdigheter. Men mine ærede gjester visste selvsagt ingenting. Og godt var det. Pils, brus, kaffe på termos, chips, peanøtter og sjokolade som fruen hadde tatt med seg i picknik kurven ble pakket ut og sendt rundt mens vi ventet på trykket. Da vi passerte Strømbrua trakkjeg frem en Gammel Reserve fra vedkassa og spurte om Johan ville smake på en aldri så liten kork. Joda. Da vi dampet opp gjennom Vrengen med lange fløyt var stemningen blant mannskapet allerede for oppadgående. Passasjerene merket knapt hva vi holdt på med bak kjelen, selv om blikkene fra fruen nok kunne tyde på en viss mistanke. Nidelv Camping kunne vel være et passende endepunkt, tenkte jeg. Men da vi la til brygga for vann1)rlling rullet leppene ut da jeg fortalte dem at vi skulle tilbake. Klokka var jo langt over syv. - Bare en liten tur ned i elva? - Det er så fmt der nede. - Bare en liten tur. Vel, vel, tenkte jeg. Båten har jo gått forbausende godt og uten problemer av noe slag. Trappa brant førsteklasses og kvelden var fm og varm. Så jeg ga etter for presset. Dessuten hadde vi det grusomt hyggelig. Det gikk som det måtte gå. Før vi ante det møtte vi dønningene i utløpet. Nå var det for sent å snu. Det ville være like raskt å fortsette rundt Hisøya. Alfred passet vannstanden og 1)rrte som styggen sjøl og småpikene satt tålmodig foran og trodde de var på hvilken båttur som helst. Men det begynnte så smått å bli mørkt og det var dårlig med lanterner ombord. Vi håpet at vi ikke skulle møte lovens lange arm mens Petrine dampet videre med en selvfølgelighet som jeg på ingen måte var vant til. Turen inn til byen ble nesten uvirkelig. Den tørre veden og den harde 1)rringen gjorde at gnistregnet lyste opp himmelen over oss som et fYrverkeri. Store glødende flak fulgte kveldsbrisen ti - tyve meter før de sluknet. Hvem som helst kan se oss på lang avstand. Det gnistrer sikkert like mye fremdeles når vi er ute og damper, men i mørket og uten tak, så var det hele en spektakulær opplevelse. l tillegg gjorde vi oss selvsagt til kjenne ved hyppig fløyting. Selvsagt fordi andre skulle vite hvor vi til enhver tid befant oss. Alfred og familien fikk en svært vellykket tur. Lite visste de om alle utfordringene vi hadde måttet ta på strak arm. Men det var alltid forbundet med mye morro. Det er tydelig at de to tingene henger sammen. Hvem gidder å ha en perfekt dampbåt? Nei, det er eventyret og den ukjente fremtid som driver oss.

Himmelhøyt fløyt

Stort sett avtalte vi alltid turene lang tid i forveien. Følgelig var det heller ingenting å gjøre med været. I tillegg gikk turene nesten alltid sent på kvelden og sent på høsten. Med andre ord var det vanlig at det var litt hurvent på vannet når vi endelig var klare. Men til forsvar vil jeg nevne at dette faktum aldri har stoppet en damptur. I allfall ikke de første årene. Den eneste forklaring er å sitere vår alles meteorolog Vidar Theisen: - Det bare er sånn. Det blåste ganske mye vesta, så vi smøg oss ut Galtesund langs Hisøylandet. Den lille lunken fra kjelen blåste vekk før vi fIkk glede av den, så vi hutret oss krokete og trøstet oss med den lille hjertevarmen vi kunne få fra de små glass. Men den første sesongen var det ingen som brydde seg om kulde, tåke og vind. Vi hadde jo fått oss en dampbåt. En svinaktig fm en også. Og dampmaskinen virket! Underet opplevdes fremdeles som uvirkelig for de tre frosne entusiastene. Da Sandvikas fyr nærmet seg kom forslaget om at, Vi kan jo gå til Mærdø. At det ville gynge litt var ikke mer enn naturlig. Vi hadde ikke fått fått montert baldakintaket ennå, så vi ville ikke få noe problem med parallellforskyvninger. Noe som jo kom til å plage oss siden. Vi satset på litt le mellom de små holmene ved Seilerhytta. Jens ved roret, jeg ved pumpa og Jonas ved fløyta - som låt både titt og ofte. Til munter ergrelse for Jens, som måtte fYre som en gal for ikke å miste trykket. Midtfjords nappa Jonas i krana for å kreere et perfekt fløyt. Så vidt jeg husker var det lyden fra et damplokomotiv på prerien han ville simulere. Dere vet det med varierende intensitet og som strekker seg ut til et langvarig tynt pip på slutten. Munterheten til mannskapet stod i skarp kontrast til det gufue været. Aldri hadde vi hørt maken til vakker lyd. Det er bare å fastslå at ingen kan fløyte som Jonas. Det var da Jonas med et flir ville gjenta bragden, at det hendte. Ikke noe fløyt. Bare en merkelig lyd. Det hele skjedde så fort at vi ikke forsto hva som hadde hendt før etterpå. En voldsom dampstråle sto opp fra den frittstående røret som frem til da hadde gått inn i dampflyøta. Jonas stengte krana med en refleks og samtidig hørte vi et kraftig dunk i dørken. Der, midt i mellom oss lå dampfløyta sydende av varme. Jeg husker hakesleppet til gutta. Men jeg husker ilOO. helt om vi lo eller gråt. Kanskje lo vi først. Før vi forsto helt hva som hadde hendt. Men det ble en livlig diskusjon etterpå. - Fy f... , vi var heldige som ikke mistet fløyta i havet. Da ville det bare sagt: plopp og vi ville ikke ha forstått noen ting. - Men hva om den hadde truffet en av oss i hauet. Da hadde han vært dau som ei sild. Med den tiden som gikk fra fløyta løsnet til den falt ned igjen, må den ha nådd ganske høyt. Og med den urolige sjøen vi hadde kunne båten hatt veldig mange vinkler som hadde gitt helt andre resultater. Vi må ha ligget helt parallelt med havet i det øyeblikket. I tillegg må damprøret til fløyta ha stått i nøyaktig nitti graders vinkel i forhold til det samme havet. Dessuten må også rorene på fløyteraketten ha vært perfekt rigget. Vel, vel. Vi skrudde fløyta på igjen og fullførte turen. Hadde det ikke vært for dampfløyta, hadde nok turen vært gjemt i de grå celler i dag. Men med den usedvanlige hendelsen, vil den antagelig være lagret på "hardisk" hos guttene så lenge vi lever.

Signingsferd

Jeg husker ikke hvilket år det var vår folkekjære Dronning Sonja tok med seg Harald på signingsferd rund om i landet. Men det var stor mottakelse i Arendal da kongeskipet ankom og ankret utenfor Kolbjørnsvik. Bryggene var fylt opp med royalister og andre nysgjerrige og sjøen var dekket av småbåter. Siden jeg selv også var på celebert besøk i byen prøvde jeg forgjeves å oppspore noen som kunne være med som pumpemann ut i dambåten. Sola sto høyt på himmelen og den vakre lille dampbåten lå og skvalpet med vann opp til tiljene ved Gerhard Pedersens brygge. Helt alene. Jeg måtte bare en tur ut på vannet! Etter en rask tur til Agder Ved (jeg var den eneste kunden de hadde i juli måned) og innkjøp av sigarer og pils startet den koselige oppvarmingsperioden. En liten nervøs kribling blandet seg med tankene på hvordan jeg skulle klare å manøvrere båten helt alene. Det hadde jeg aldri gjort før. Trossa ble sluppet da trykket nådde 1,75 kilo. Som vanlig. Da ble heller ikke pumpinga for tung. Fin fyr. Knusktørre tjue centimeters eikekubber knitret i den åpne fyren. Gummibelgene var halvfulle med vann og to tomme plastdukker ble medbrakt i tillegg for sikkerhets skyld. '- Turen gikk rett over til Pølsernor på Hisøya for å bunkre vann. Det var først da jeg skulle legge til ved flytebrygga at jeg oppdaget at roret bare virket femti prosent til den ene siden, mens det praktisk talt ikke virket i det hele tatt til den andre siden. På den tiden hadde roret en svært tvilsom virkningsgrad. Men nå viste det seg at det hadde blitt skadet ved sjøsettingen i tillegg. Men når jeg hadde kommet så langt, så kunne jeg jo ikke gi opp. Det ble tut og kjør og/ull steam ahead - som det heter. Jeg bestemte meg for å dampe opp ned langs bryggene for kanskje å få noen hyldninger fra folket. Det kom ikke noen. Kanskje en lutende middelaldrende mann i skitten overall med ølflaske i handa og sigar i munnen ikke vekker de store ovasjoner. Selv ikke er par fislende fløyt oppløftet stemningen. - Skitt i folket, tenke jeg - leve kongen, og la hardt babord (50% ror) og satte kursen mot kongeskipet. Det kan muligens høres liketil og greit ut å seile rundt med dampen. Men vi som har vært med en stund vet bedre. Det er aldri helt enkelt. Det må fyres kontinuerlig. Og det , må pumpes. Og smøres. Fyren må være på full styrke. Med det menes at den alltid må være stappfull av ved og vannstanden skal være konstant. Og samtidig måtte jeg styre unna den stadig økende båttrafikken da jeg nærmet jeg Norge. På den tiden hadde vi også en noe krevende vannpumpe. Det var nødvendig at man satt i babord sete, eller sto krumbøyd over pumpehåndtaket for å få godt nok tak. Når vi vet at rattet er på styrbord side, så betyr pumping tap av kontroll. Det ble rett og slett litt stressende. Men det gikk. Selvfølgelig. Det ble en vid og majestetisk tur rund kongeskipet. Jeg klarte til og med et par brukbare fløyt for å hilse på offiserene om bord. Jeg tror de hørte det og at de så på meg. Etter fullført runde oppdaget jeg at det var folkeansamling foran rådhuset og at båttrafikken stimlet sammen. Det er sikkert "Drona og Lalle", tenke jeg. Det er vel best å legge veien innom på veg hjem til båtplassen. Så kan jeg fløyte på dem. Oppstyret da jeg nærmet meg rådhusbrygga gjorde manøvreringen litt komplisert. Det var båter over alt. Politiet patruljerte frem og tilbake for å lage en slags åpning mellom brygga og kongeskipet. Men de hadde ikke før passert før passasjen tettet seg igjen. Der så jeg kongeparet klatre ned i sjaluppen. Politiet kom tilbake for å jage vekk småbåtene med aggressive fakter. Plutselig var det haug med politibåter. Og alle hauka og skreik. Og hvordan gikk dette? Selvsagt slik det alltid gjør når vi er ute med dampen. Vi havner mitt oppi det. Med full dramatikk. - Ha deg vekk! - Flytt båten. - Vi må ha fri passasje. Der lå jeg å duppet mitt oppi den nye åpningen (som selvsagt ble lagt i en ny trase akkurat deg jeg lå). Trykket var nede på et knapt lesbart nivå og fyren ebbet ut. - Jeg har ikke trykk! ropte jeg tilbake. - Ha deg vekk! Flytt deg. - Kongen kommer! Det lyste panikk fra øynene deres. - Jeg har ikke trykk på dampkjelen. - Jeg kan ikke flytte meg før trykket er oppe igjen. - Hører du ikke hva vi sier. - Kom deg vekk! Slik holdt vi på. Jeg lå helt alene i den brede passasjen ut til kongeskipet med to, tre iltre politibåter rundt meg. Da kom kongen. Med skummende baug og stolte matroser på dekk fosset sjaluppen mot oss. Politibåtene bakket unna og sjaluppen gjorde en liten sving for ikke å kollidere med meg. I det de passerte skimtet jeg kongen som (som vanlig) skottet opp mot himmelhvelvingen, mens dronningen vanntro betraktet meg gjennom solbrillene sine. Og nesten før det hadde begynt, var det hele over. Politiet så jeg ikke mer til. Før jeg visste ordet av det var trykket oppe i fire mens kjelen duret av den sterke fyren. Og bare noen hundre meter inn til brygga. Alt var med andre ord som det pleier å være. Gud signe Konge og Fedreland!

Flosterøya rundt

Litt kaldt var det. Men planlegging, innkjøp og oppfyring gikk greit. Vi hadde meldt oss på et veteran1øp for gamle båter som skulle gå rundt Flosterøya. Det var ikke lenger dit enn at vi ville seile for egen maskin. Pølser øl og en aldri så liten skjenk var blant provianten og et stykke ut i Tromøysund syntes vi ikke at den kunne ligge urørt lenger. - Vi pakker pølsene inn i folie og steker dem i fyren! Livet smilte til oss der vi nøt hver vår halve pils og ventet på pølsene. - De må vel være ferdige nå? - Pirk ut en og sjekk. Men et tynnt lite vedski fikk jeg lirket ut en sølvpapirklump. Det så ikke bra ut. Sølvpapiret var beksort på utsiden og da jeg pakket opp åpenbarte det seg noe som kanskje kunne minne om brent kamelmøkk innenfor. Det var absolutt ingenting igjen av pølsa. Den andre raket vi ut med asken neste dag. - Det e nok fordi mi har begynt å fyre med koll. Jens hadde alltid forklaringer. Han var en av mine nye dampvenner i Arendal- Den e nok litt varmere enn veden. - Sikkert, parerte jeg. Det er i allfall sikkert at kull er varmere enn ved. Det kunne vi se på støpejernsrista. Den ble helt deformert etter den første sesongen med kullfyring. - E syns han pibå så rart. Det var Jens som kikket bekymret ned på maskinen. - E lurer på om han får smøring. Helt siden første dag hadde vi lurt mye på om det flotte smøreapparatet Sune hadde montert på maskinen. Det virket som om det alltid var like mye olje i reservoaret og at det aldri gikk noe inn i sylinderen. - Kanskje vi skal skru av røret og helle litt olje rett inn i maskinen? Som foreslått, så gjort. Det hjalp. Men det innebar at vi stoppet opp hvert femte minutt for å gjenta samme prosess. Under en av disse stoppene kom en sjekte opp på sida for å høre om vi trengte hjelp. Nei, da. Men han skulle vel ikke tilfeldigvis samme vei som vi? Nei, det skulle han ikke, men han kunne godt taue oss dit vi skulle. Vi kikket oss tilbake. Der lå Arendal like bak oss og foran og over oss lå Tromøybrua.. Selvfølgelig slo vi til. Og sjektekaren var lykkelig for en liten hjertestyrker som takk i det han slapp oss løs ved brygga til noen venner av Jens. Neste dag var det liv i leia. Haugevis med gamle båter, alt fra Frogner-racere til prammer lå og vaket og ventet på den store starten. Først skulle veteranbåtene starte og når de kom til mål, skulle riktige racerbåter gjøre samme runde. - Vel, vel, tenkte vi. Vi får gjøre vårt beste. Fyren ble gjort opp og bunkers og vann ble behørig sjekket. Skuddet gikk og vi ga full kran. Et øredøvende inferno av støy veltet inn over oss fra de andre båtene og noen av dem forsvant foran oss med frådende sjøsprøyt. Andre holdt samme fart som oss. I allfall i begynnelsen. Vi håpet på å ta både den lille totakter sjekta og en liten fiskebåt med dunk-dunk motor. Dessuten ville vi sikkert legge den lille prammen med veteranpåhenger bak oss. Men desverre. Til og med dunk-dunk'en og totakteren dro jevnt og trutt i fra oss. Bare prammen ble liggende etter. Ikke fordi den gikk saktere enn dampen. Men fordi motoren hadde en lei tendens til å stoppe. Og hver gang måtte eieren tvinne opp snora på svinghjulet og trekke. Noen ganger måtte prosedyren gjentas ganske mange ganger før den putret igang igjen. Etter uttrykket til prameieren å dømme, så måtte den putrelyden være bedre enn sex. Vi var i allfall glade. Vi var ikke sist. Da vi passerte Ytre Møkkalasset var det ingen båter å se foran oss, og prammen lå som en prikk bak oss. Vi godtok skjebnen og roet ned tempoet ytterligere mens vi ctarnpet helt alene bortover leia. En liten stund. Inntil prammen kom skummende og passerte oss med overlegen fart. Jeg vil ikke en gang prøve å beskrive det smilet som prameieren hadde da han triumferende ga oss et lite stolt vink. Da vi endelig snudde vestover igjen på innsiden av øya, dukket racerbåtene opp. Noen små innsektsliknende uhyrer med en høy stråle av sjø som sto som en bue etter farkostene. Den ene etter den andre passerte oss i løpet av et par minutter. Så ble det stille igjen. Da vi nesten hadde fullført siste langside, kom det en guttunge i en liten plastjolle bort til oss. - Nå må dere passe dere, for nå kommer dei svære! Da vi ikke helt forsto hva han mente og heller ikke foretok oss noe, så kom han tilbake med samme beskjed. - Dere må flytte dere heilt vekk! For nå kommer dei svære! Vi gikk tett inntil en fjellrabbe på den ene siden av sundet. Og der kom de. Noen enorme dråg. Det viste seg at de hadde to klasser med racerbåter. Vi fant det best å legge oss helt stille til det hele var over. Dampen hadde aldri deltatt i noe race før, men når den først skulle være med. så var det tydeligvis i celebert selskap. Vi rundet det siste neset og kunne øyne brua hvor målpasseringen var. Da skjedde det noe. Selvfølgelig. Det gjør det jo alltid. Universalleddet røyk. Det vil si; bolten som holdt propellakslingen på plass i leddet knakk tvert av. Vi lå hjelpeløse og drev. Fortvilelsen var stor da vi innså, at nå ville publikumet forsvinne og vi ville ikke ta noen hyldning for vår store bragd og tapre innsats. Men heldigvis fant Jens en pappspiker som satt opp under esinga. Vi lirket den ut og kikket på den. Men det var den eneste metallgjenstand med noenlunde riktig form vi kunne finne. - Det går sikkert hvis vi kjører grusomt  forsiktig inn til mål. Vi hva kunne vi gjøre? Vi klarte å tråkke den inn gjennom universalleddet og inn i akslingen. Det hele ble svært slarkete. - Gi på. Veldig forsiktig. Det gikk. Vi kom i mål til slutt. Og riktig. Det var ikke noe publikum igjen. Jeg måtte tilbake til Oslo samme kveld og måtte forlate det gode selskap. Jens ble imidlertid til neste dag da premieutdelingen skulle foregå. Tro det eller ei. Men det ble gjort stort nummer av dampen og vi vant klassen for dampbåter. Jens måtte opp på scenen og gjøre rede for bragden og publikum var storfornøyd.

Prammen og Madammen

Det er vanskelig å si hva eller hvem som var mest viktig prammen eller madammen. Imidlertid var det ganske klart hvilken nytte den ene gjorde og hvilken nytte den andre gjorde. Den ene nytten var like viktig som det den andre. Uten prammen og madammen, hadde ikke denne dampopplevelsen blitt noe av. Og uten disse nyttene hadde dampgjengen gått glipp aven av de største opplevelsene inntil da. Først til Madammen. Vi måtte komme oss opp i elva hvor Petrine lå. Skulle vi ta to biler og hente dem igjen neste dag? Men Ole hadde jo en ganske stor bil. Da kunne det bli plass til alle. Kanskje noen kunne kjøre oss opp i den? Madammen til Ole ble overtalt. Men underveis ble det fort klart at ryktet om Oles store bil var betydelig overdrevet. Men vi kom oss da til Froland på et vis. Men ikke før hadde guttene observert en tydelig lettet madam forsvinne i en støvsky rundt svingen før Odd stilte følgende fårete spørsmål: Hvor er båten? Og ganske riktig. Det var ingen Petrine der hvor den vanligvis lå. Vi ble stående i vegkanten og skotte ned på elva. Det eneste de kunne se var den vaklevorne brygga og en gammel pram. Vi avtalte jo med Leifklokka seks og nå er den jo bare kvart over. Hva skulle vi gjøre? Madammen hadde reist og ingen båt. Unntatt prammen. - Han har sikkert dradd nedover elva. Jo, alle var enige om at det hadde han kanskje gjort. Og hvis han ikke hadde gjort det, så hadde han sikkert dradd oppover. Det er jo greit sånn, med elver. Imidlertid ble det etter en liten diskusjon enighet om at det var mer sannsynlig at han hadde dradd oppover. For da kunne han jo la seg drive med strømmen hjem hvis det skulle oppstå problemer. Men hva hjalp denne vissheten oss. Om Leifbefant seg her eller der var jo bare av akademisk interesse. - Men hvis.... Det var Øystein som tenkte - Mi kunne jo låne prammen, kanskje? Tror dere ikke det? Mer ble ikke sagt. De fem edsvorne menn slapp seg ned bakken, over det fuktige gresset og ut på plankene som agerte brygge. Etter å ha stablet oss ombord oppdaget vi at Tore satt ved kontrollene. Ikke så rart kanskje? Han var jo både en erfaren skipper og hadde godt med hester i hver arm. Det selsomme selskap gled opp langs elvebreddene lyttende til fjerne dampfløytelyder. Da vi nærmet oss kanalen som gikk inn til vannet ved Frolands Verk oppsto en viss tvil igjen. Det kunne jo hende at han hadde gått inn der. Tore - som kanskje allerede merket motstrømmen i elva var ganske sikker i sin sak. - E e heilt sikker på at han e der inne. Det e'kkje noe tvil i mi sjel. Vi andre var antagelig bare glad til at vi hadde en bestemt mening og lot kurs være kurs mens vi strakte hals for å se over sivet som nesten dekket kanalen.  Noen hundre meter innover oppdaget vi den. Petrine lå sidelengs og drev. Med Leif avslappet tilbakelent mens han betraktet det selsomme selskap komme padlende i mot ham. Det ble snart klart at han ikke hadde trykk på kjelen. Inkvisitor i saken utnevnte seg selv. Ole var rystet. Uten steam? Åssen e'det du fyrer? Han gikk rett på og overtok fyrbøteIjobben. Etter en stunds forhør ble det klart hva som hadde skjedd. Det var første gang Leif hadde seilt med Petrine, på tross av at han hadde hatt eneansvaret for skuta i lang tid allerede. Leifhadde fyrt opp til trykket var høyt nok til at riggen kunne seile. Deretter ga han full steam og stevnet frem så lenge propellen gikk rundt. Så gjentok det samme seg igjen. Heldigvis, kan vi si. For hvis han hadde gjort alt etter boka, så ville ikke engang Tores omfangsrike overarmer klart å ta Petrine igjen. Fra da av var Ole selvoppnevnt fyrbøter på Petrine. Nå hadde han noe å bevise. Og han overbeviste oss alle. Han viste oss at det går an å holde helt jevnt trykk over lang tid. Med tiden ble han vårt forbilde for hvordan en fyrbøter skal jobbe. Men det er bare å innrømme. Ingen andre klarer å holde den standarden på fyringen. Vi gjør så godt vi kan, men hvis Der Fiihrer er i nærheten er det ingen som har lyst til å utfordre ham. Endelig kunne vi slappe av. Dampstemningen steg. Alle som hadde niste med fIkk ordre om å vise opp hva de ''-.- hadde. Det så dårlig ut. Ei halv ei og et lite knippe øl. Det var alt. Svært dårlig planlagt, det var alle enige om. Men vi fordelte det vi hadde så godt som vi kunne mens vi tøffet mot kysten på den andre siden av vannet. - Tror dere det er oppe på Samvirkelaget så seint på ei lørdag? En viss tvil var å spore, men håpet var høyere. Tore og Øystein fIkk ordre om å jogge opp til vannhullet for å se om detvar noe å hente. Men nei, desverre. Resultatet ble kanskje den klareste dampturen i manns minne. Det er kanskje derfor den ble så minnerik. Alle sansene var der de skulle være under hele turen. Det var den eneste gangen jeg fIkk gleden av å dampe på elva ovenfor Rygenefossen. Det kan absolutt anbefales. Man blir en helt annen opplevelse med den vakre, stille innenlandsnaturen. En åpenbar praktisk fordel er at vi ikke behøver å ta med oss vann. Det er bare å øse det man trenger fra kilden utenfor bordgangene. Kanskje vi skal prøve oss på laksetrappa ved en senere anledning. Så kan vi samtidig hilse innom hos Leif. Først da vi la inntil brygga etter en flott tur var det noen som spurte om hvordan vi skulle komme oss tilbake til Arendal. Leif var neppe kjørbar. - Toget! Vi kan ta toget. Vet du når det går, Leif? Han så på klokka og sa: F... , det går et kvart over ni, men det rekker vi ikkje. - Er det ikke noen som har mobiltelefon, så kan vi ringe til Nelaug å si at mi kommer? Det ble til at Leifløp opp til huset og ringte derfra. - Jau, då. Nå vet de at mi e på veg. Prammen ble tatt i bruk enda en gang for å få oss over elva. Åssen eieren skulle få tak i den, tenkte vi ikke på akkurat da. Det fikk bli til en annen gang. Vi skulle rekke toget. Antagelig kunne gjengen minne om en flokk panikkslagne gnuer som brøytet seg gjennom krattet for å unnslippe krokodillene i en naturfIlm fra Masai Mara. Over jorder, busker, gjerder og langs små veier slepte den dampende gjengen seg for å rekke toget som de allerede både kunne se og høre. En sterk og velvillig skulder hindret den halte forfatteren fra å bli etterlatt alene igjen på stoppestedet. Den lille forsinkelsen som Arendalsbanen måtte registrere ble puttet i glemselens bok etter munter passiar med lokføreren på vei ned til byenes by.  Resten av kvelden kunne nok by på både det ene og det andre, men dette hører neppe med i en beretning om dampens historie. Jeg overlater derfor dette til folkemunnet.

Ypperstepresten

Nornalt tenker vi oss prester med kjoler, kapper, krager og annet sakralt pynt dinglende rundt på kroppen. Vi ser for oss en mystifisert opphøyet skikkelse som med salvelse og prektighet forbarmer seg over oss arme sjeler som befinner oss utenfor hans mektige skall. Sjelden ser vi for oss hva som egentlig befinner seg innenfor. Tynne, blå hårløse legger, høye bukser, upussede sko, lettsprengt vomm og signe rauballer. Ei heller tenker vi mye på den forskremte, og noen ganger fortapte sjelen, som gjemmer seg bak fasaden. Vi lå ved gjestebrygga og fyllte vann på tankene da han dukket opp. Med baugen fossende i været stevnet han rett mot vår lille dampbåt. Bare for å stoppe en meter før katastrofen og manøvrere monstret med leven og ståk inn mot brygga foran oss med baugpropellen. Før vi rakk å uffe oss over hendelsen stod han ved siden av oss og kikket fårete ned i dampen. Ypperstepresten. Hele byens overlege. Overlege på "fylket" og egen praksis på si. Ikke noen hvem som helst, altså. - Gøyal snekke dere har'a gutter. Har sett den på vannet mange ganger. Å slags motor er det i denne'a? Lettere oppgitt inviterte vi ham ombord for en titt og prøvde etter beste evne å sette ham inn i dampens fortreffelighet. Til vår store overraskelse ble han sittende og syntes å suge til seg det hele. Vi la selvsagt ekstra vekt på å forklare alle de tingene som er motsatte av det han opplever i sin egen båt. Fornøyelsen av å nyte tiden med før trykket er høyt nok til avgang, fyring og smøring underveis, den langsomme hyggen glidende langs land og det fantastiske vennskapet og kameratskapet en slik båt skaper. Vi måtte faktisk mase litt for å bli kvitt ham. Vi ga ham et kort fløyt til farvell i det han forsvant med et brøl. - De legene, sukket fyrbøteren, - de er noe for seg sjøl! Åffer kaller de ham for Ypperstepresten foresten? - Det er det ingen som vet Men det passer da godt, synes du-/' ikke? Vi rundet fIre kilo og kastet trossa med kurs for elva. Med hver vår pils ble vi sittende med våre egne tanker mens øynene våre vekslet mellom vannstandsglasset, trykkmåleren og fyren under kjelen bare avbrudt av regelmessige synssveip over horisonten for å forsikre oss om at alt var klart rundt oss. På det smaleste gjennom sundet ble vi innhentet aven cabincruiser. Gjett hvem som gliste ned til oss i det han passerte! - E kan'kje sei at e liger dei derre typene, kom det fra fyrbøteren i det han lot som om han ikke la merke til ham. - Nei, det er vel så, det. Jeg sitter her å tenker på det med Yppersteprest og lege. I gamle dager var jo presten den som hadde størst autoritet i bygda Han rådet ikke bare over liv og død, men også over livet etter døden. Han styrte folks liv og levned og prediket moral og poetdyrking med voldsom autoritet. Alle duket nakken og ofret både tid og penger for å tilfredstille hans krav. I dag er presten nesten som en anakronisme. I dag er det legene som råder prestenes grunn. Vi går til doktoren for å få ungdom, helse og evig liv. Vi kneler ved hans føtter og håper at han skal legge merke til oss. Vi gjør hva som helst for at han skal  løfte sin hånd og forbanne seg over oss og gi oss sin velsignelse: Siden det lakket med veden gikk vi inn til en holme for å fInne litt drivved. Det var bedre å være føre var. En gang vi ikke hadde tenkt oss om, måtte vi stjele deler av et gammelt stakittgjerde for å komme oss hjem. Det var riktignok halvråttent og modent for å skiftes ut. Vi tenkte vel som så, at vi gjorde hytteeieren en tjeneste ved å ta initiativet til fornyelsen. Noen flotte røtter ble knekket opp til passende deler ved at vi la stokkene over to steiner og hoppet på dem. Etter noen minutter hadde vi nok ved til å gå rundt Hisøya. - Det er ikke rart at de anne doktorene blir inbilske og arrogante. Vi klager jo aldri selv om vi må vente i uker å måneder for at vi skal få komme inn i hans aller helligste, hvor han sitter og skriver på en PC uten å unne oss et blikk og printer ut resept og regning i samme slengen og roper versego neste i det vi haster ut av kontoret hans. Han omgir seg med et hoff av pleiere og har en ydmyk og underdanig masse av passienter som han ser mer og mer ned på jo mer vi trygler om hans velsignelse. I likhet med potetprestene i gamle dager blir dagens doktorer forgudet og likestillt med Vår Herre selv. Hans hvite kappe og flommen av avlat til hans kasse hever ham i egne øyne langt over våre tarvelige, dødelige liv. - Jo, jo. Men det er vel ikke så galt, vel? Der er han forresten! Fyrbøteren pekte mot brygga på campingplassen hvor vår nye venn stod og vinket. - Jeg vet jeg overdriver, men noen ganger blir jeg så ergerlig på de derre legene! Vi gled inn langs brygga og Ypperstepresten tok tauet og ga oss en hand da vi skulle i land. - Det er flott i solveggen. Skal vi ta oss et glass, gutter? Jeg spanderer. Det ble et par svært hyggelige timer ogjeg kunne ikke annet enn å undre meg over hvilken hyggelig type han egentlig var. En herlig ettermiddag i dampens ånd. Kanskje han innerst inne forsto at vi ikke var typiske representater av hans undersotter og derfor kunne slappe av? Vi ble kjent med en litt klossete enkel sjel som tydeligvis var ute etter ekte venner. Men de fleste av oss bare kjente ham som den litt opphøyete representaten for helsevesenet, så fIkk vi en kikk undet inn i sjelen. Jo mer tiden gikk, jo mer oppdaget vi hans humor og vidd. Det var ingenting han heller ville enn å bli litt guttunge igjen. Å legge kappen igjen på land for å være med ut å bli skitten på hendene sammen med sånne som oss. Han fIkk et langt ul fra dampfløyta som avskjed. Det ble ikke mer snakk om leger generelt og Ypperstepresten spesielt på resten av turen. Som vanlig var vi fullt opptatt med dampmaskinen og kosen og var kommet så langt som til Galtesund da det hendte. For det hendte nesten alltid noe. Ett eller annet. Svært få dampturer var uten en viss spenning. Denne gangen røyk en splint i akselleddet og vi var uten mulighet for fremdrift. Den brennende veden ble skuffet på sjøen og vi lente oss tilbake for å fInne en redningsmann. Og det varte ikke lenge før han dukket opp rundt neset. Ypperstepresten. Aldri har vel dampbåten kommet hjem med slik en hastighet? Vi lovet ham en stilling som smører og førstereisgutt på neste tur. Velsignet være Ypperstepresten!

 

 

 

 

 

Copyright ® 2011 Foreningen DampenPetrine  

Litt historie om Dampbåten Petrine

 www.dampenpetrine.com